Jeg kan ikke påstå å få massevis med venneforespørseler på Facebook. Om noe blir jeg heller slettet som venn av dem jeg allerede er venn med. Derfor blir jeg spesielt positivt overrasket og spent når vennesymbolet lyser rødt med et hvitt ett-tall inni. Men så viser det seg som regel å være en eller annen raring jeg ikke aner hvem er. Helst fra Tyrkia eller Midtøsten.
Det er ikke bare fordi mange i verden ikke har internett at jeg ikke har seks milliarder venner på Facebook. Det er fordi jeg ikke vil være venner med folk der som jeg ikke kjenner. Selvfølgelig også delvis fordi noen av dem som vet hvem jeg er sletter meg, men uansett. I dag fikk jeg en venneforespørsel fra en ukjent mann i Bangladesh uten noen felles bekjente - som jeg ignorerte. Senere så jeg at han også hadde sendt meg denne meldingen:
Jeg vet ikke om det bare er engelsken hans som er litt spesiell eller om han virkelig forventet at vi kom til å bli Facebook-bestisser. Kanskje er det kulturen fra Bangladesh, "et asiatisk land ved siden av India", som er veldig annerledes enn den norske, men jeg har bare møtt normale folk fra Bangladesh tidligere. Jeg ser for meg mine egne forelesere/professorer sende rundt liknende meldinger til tilfeldig ukjente i andre land, og... Nei. Jeg ser det virkelig ikke for meg. Det jeg derimot ser for meg er at dersom Shakespeare la meg til som venn så kunne han sendt meg en melding som likner på den midterste fra Shahinur.
Det er flere ganger jeg har opplevd kulturkrasj med folk fra andre land. En gang jeg var på vei hjem med t-banen møtte jeg en afrikansk mann som skulle til samme sted som meg. Han begynte å snakke med meg og gi meg komplimenter, og utilpass som jeg blir av sånt dro jeg samtalen over på hvordan han syntes det var i Norge. Han fortalte at han var så lei seg fordi han ikke hadde fått noen norske venner, og jeg vet jo så godt hvor reserverte nordmenn kan være, så jeg uttrykte min medlidenhet og sa han kunne henge litt med meg og mine venner om han ville. Jeg kunne jo bare legge ham til på Facebook, så kunne vi ta det derfra. Det sa han at han gjerne ville, samtidig som jeg kjente at jeg hatet min egen spontane vennlighet.
Neste dag hadde jeg ikke samvittighet til å la være å legge ham til. Jeg hadde jo tross alt lovet, dum som jeg er, og jeg holder løftene mine. Men, istedenfor at han etter å ha akseptert min patetiske venneforespørsel sendte meg en melding og lurte på hvordan det stod til, eller noe liknende, la han tilfeldig til en av vennene mine som sin venn. Hun tenkte selvfølgelig "hvem søren er det?", og spurte meg. Det gikk da opp for meg at jeg hadde støtt på et nytt tilfelle av kulturkrasj, og at selv om han kanskje fremstod som fullstendig normal i det landet han kom fra så var handlingen hans av en helt annen karakter sett fra mine norske øyne.
Dette er en av grunnene til at jeg så brutalt avviste den fremmede mannen som hang over meg og lurte på hva jeg drev med da jeg lå ute på plenen og leste et blad. Kanskje han oppførte seg og luktet normalt etter rwandisk standard, men jeg følte ikke at vi var helt på bølgelengde dessverre.
