Utrolig mange ser ikke ut til å måtte velge mellom å være praktisk kledd og å ha stil. Du har sikkert sett dem, og kanskje er du en av dem selv - de som ser bra ut i alle situasjoner. På stranden har de stylet hår, blinkende smykker og perlebikinier fra Victoria's Secret. Og det funker for dem. De poserer foran guttene som spiller volleyball så ballen går i nettet, før de stuper elegant ut i sjøen og kommer opp igjen, like fine på håret, sminken like perfekt, og bikinien på plass. Om bikinien ikke er helt på plass går det selvfølgelig bra for volleyballguttene.
Selv er jeg ikke helt sånn kan du si, men jeg skulle gjerne klart å kombinere stil og funksjon litt bedre. For jeg har nemlig en praktisk og passelig stupesikker bikini på meg, solfaktor 15 i et tykt lag på hele kroppen, håret fullt av saltvann, klistret inntil hodet og ikke noe sminke. Jeg eier jo ikke vannfast sminke og vil ikke ha maskara i hele ansiktet etterpå heller. Jeg poserer aldri, og i hvert fall ikke foran volleyballguttene, men hadde jeg gjort det ville ballen gått fint over nettet til laget på andre siden, helt til jeg hadde ramlet uelegant uti vannet. Da er det mulig at spillet hadde stanset opp i noen sekunder for å se at det ikke var noen som druknet der ute. Guttene vet jo veldig godt hvor bra de tar seg ut for de perfekte jentene om de redder noen fra å drukne.
Se på den fine, gule hårtjafsen som har havnet midt oppå hodet, da!
Det samme gjelder i skibakken. Det er utrolig mange som holder varmen i stilfulle dresser fra... hvor de nå kjøper dem, og tar en baklengs salto like naturlig som jeg tar håret bak ørene. Igjen skiller jeg meg en smule ut. Min siste alpintdress fikk jeg av mamma for ti år siden. Den er kjøpt på Cubus sin barneavdeling - gutteavdeling for å være eksakt, og er vel størrelse 16 år. Størrelse 16 år er mye større enn det høres ut som, så selvfølgelig vokste jeg aldri fra den. De som hadde lik som meg for ti år siden (de syv år gamle guttene) har selvfølgelig vokst fra sine for lenge siden og er nok nå noen av saltoslåerne med kule dresser.
Sist jeg gikk på ski tenkte jeg heller at jeg skulle låne av noen andre enn å ta med meg barnedressen min inn til Oslo, men det endte med at nesten alt jeg gikk med var for smått. Buksen hadde så korte seler at den måtte dras skikkelig opp for å feste dem, og bena ble da for korte. Til slutt måtte jeg ta av selen og dra buksen litt ned, men kunne da ikke lenger kneppe igjen knappen. Eller dra opp glidelåsen. Jeg håper jeg skal føde en gang, for da skal jeg nyte de brede hoftene mine! Nyte!
Støvlene jeg hadde lånt var såpass små at jeg til og med slet med å ha normal slalåmstøvlegange. Den der kule, mandige gangen som kun faller naturlig for afroamerikanere uten slalåmsko, men som de fleste ikke unngår med slalåmsko. Jeg unngikk den. Faktisk minte jeg nok litt mer om en rømling fra en mentalinstitusjon der jeg humpet meg avgårde. Det hjalp nok lite å i tillegg kombinere en pelslue med store, røde alpintbriller som dogget innvendig på grunn av sprekken som oppstod mellom brillene og kinnet mitt. Heldigvis hadde jeg med meg en venninne som insisterte på å alltid gå av i heistrekkets mest kritiske område og falt cirka 54 ganger. Det fikk meg til å fremstå som men mentalinstitusjonsrømling med passelige alpintferdigheter.
Å jada, om ikke dette skriker mentalinstitusjon, så vet ikke jeg!
I helgen har jeg endelig fått en ny skidress, og den er så fiiin! Faktisk er jeg så barnslig stolt at jeg sikkert har prøvd den fem ganger uten annen grunn enn at jeg føler meg så fin i den. Det skal nok ikke så mye til etter alle de årene med guttedressen.
