Det finnes utrolig mange morsomme og sosialt normale mennesker her i landet som jeg gjerne skulle blitt bedre kjent med. Dessverre er det alltid en eller annen raring i veien. Om jeg er på et utested, eller et vanlig offentlig sted for den saks skyld, og det er én eneste der med lav sosial intelligens, ingenting interessant å snakke om og dårlig ånde kombinert med en minimal intimsone kan du være helt sikker på at han velger meg. Og jeg har ingen sjanse til å komme meg unna.
Gjett hvem av disse som hadde valgt å snakke med meg da? That's right!
Jeg er som en magnet for sånne folk av grunner jeg muligens har for lite selvinnsikt til å forstå. Hva tenker de på? "Hun der ser like rar ut som meg, jeg må bare bli kjent med henne (Nei, du MÅÅÅ ikke det). Riktignok har jeg ikke hatt noe morsomt å snakke om på fire år, men med min sjelevenn der borte dukker det garantert opp noe (Det gjør ikke det, jeg lover)." Jeg har selvfølgelig ikke samvittighet til å finne på en unnskyldning for å komme meg unna, så hvis ikke vennene mine kommer og får meg vekk, så blir jeg. Og den gørrkjedelige samtalen varer, og varer, og varer. Skulle tro de har Duracell i blodet. Og vennene mine, de redder meg aldri. Aldri! Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt: "Jeg trodde du koste deg, jeg;)" What? No! Jeg kan jo ikke vise ham hvor lite jeg faktisk koser meg heller, men selvfølgelig er det helt grusomt. Fra nå av kan dere bare gå ut ifra at det er grusomt til jeg forteller dere noe annet.
Aldri sett en sånn raring utenfor tv-skjermen, sier du? Da burde du bli med meg ut. Hvor som helst. Virkelig. I sommer satt jeg f.eks på t-banen og la merke til en som satt rett overfor meg. Grunnen til at jeg la merke til ham var at han var den eneste som satt og snakket høyt med seg selv. Jeg tenkte mitt, og gikk av banen der jeg bor. Jeg skulle skynde meg hjem for å gjøre meg klar til å dra for å bade på Sognsvann med to kamerater. Mitt stopp var også hans stopp. Selvfølgelig. Han stoppet meg for å spørre om noe. Jeg stoppet og så spørrende på ham, tenkte at han lurte på hvor studentbyen lå eller noe i den dur. Nei, nei, han ville bare prate, han. Blokken jeg bor i ligger rett ved t-banen så samtalen kom til å bli kort, heldigvis. Likevel rakk han å si "Du ser så tiltrekkende ut". Om du, kjære leser, selv har sosial intelligens som en bananflue skal du få et tips av meg: Ikke la dét bli den tredje setningen du får ut når du snakker med en fremmed. Det skal mye til for at det ikke blir feil.
Bygningen min begynte å nærme seg og jeg var få sekunder unna å utvikle narkolepsi da han spurte meg: "Skal du til Sognsvann for og bade nå eller (jeg er sikker på at han til og med snakket med og/å-feil, så lite oppegående virket han)?" *Panikk* Jeg skulle jo på Sognsvann! Og det ville vært så typisk meg om jeg ikke bare sa ja, men også la til "bare å bli med!". Men det var ikke bare å bli med. Det var faktisk bare å dra hjem og aldri sees igjen. Jeg sa jeg bare skulle hjem. Jeg nevnte ikke at vi aldri skulle sees igjen, så han spurte "skal vi sees igjen?". "Jeg tror ikke kjæresten min ville likt det", svarte jeg. Jeg løy. Ikke hadde jeg kjæreste, og hadde jeg hatt det hadde han antakelig syntes det var hysterisk morsomt om jeg måtte se raringen igjen. Jeg løy mer den dagen enn noen dag før, og endelig kom jeg meg unna, med hjertebank og svette i hendene og pannen. Hadde han vært normal hadde han sett at jeg var verdens dårligste løgner. Han avslørte meg selvfølgelig ikke.
Da jeg snek meg avgårde til Sognsvann gav jeg streng beskjed til de to kameratene mine om at en av dem måtte late som han var kjæresten min dersom raringen skulle bestemme seg for å ta en ensom tur på Sognsvann. Helst begge to. Hva i alle dager er det jeg utstråler for å tiltrekke meg sånne folk?
Øredobber: Gina Tricot / Hårstrikk: H&M / 3D-briller: Colosseum / Bart: Paint / Ansikt: vintage
Jeg regner med at dere ikke kjenner meg helt igjen på bildet over, men jeg kan forsikre dere om at det er meg. Jeg har bare farget håret.
Forresten, ikke vær redde for å komme bort og prate altså! :P
