Da jeg var liten var jeg stolt av høyden min. En gang noen kommenterte det på Rema 1000 på Nesoddtangen la jeg meg rett ned på gulvet for å demonstrere hvor lang jeg faktisk var. Jeg tror jeg var omtrent tre år på den tiden, og da kunne man jo gjøre så og si alt uten å bli sett rart på. Logikken i å legge seg ned ser jeg ikke helt, men kanskje jeg følte at det gav de voksne et bedre overblikk. I realiteten førte det jo til en høyde over gulvet på bare ca 20 cm.

Jeg har tidligere skrevet et innlegg om min forventede høyde, og basert på funn om at det statistisk sett var svært usannsynlig at jeg ble så høy som jeg ble, lagt skylden på min 15 cm lange hals. Halsen min har nok alltid vært forholdsvis lang. Ikke 15 cm fra fødselen av heldigvis, men helt sikkert noen millimeter lenger enn på en gjennomsnittsbaby. Siden jeg ble klar over hvor unormalt lang den faktisk er har jeg stadig tenkt over når det kan være en fordel og en ulempe å ha lang hals.

Rett etter dette bildet ble tatt ble jeg kneblet på hender og føtter og tvangsinnlagt på mentalsykehus. Det går bra nå, da.

Fordeler:

1. Hvis du heter Patetisk til mellomnavn sånn som meg, og dermed stadig befinner deg litt utenfor kjernen av kule mennesker, kan du lett se over dem så du i alle fall får med deg hva som skjer.

Ja, det er bare å gjette hvem som er meg.

2. Folk sier til deg at du burde bli modell fordi de tror at lange halser er synonymt med et brennende ønske om å gå catwalk. I det minste er det en uttalelse det er lett å ta som en kompliment for du kan jo bare late som at de baserte det på din "skjønnhet".

Er ikke dette en modellspire, så vet ikke jeg!

Ulemper:

1. Det ser veldig lett ut som om man har dårlig kroppsholdning. Dvs, har man litt dårlig holdning skal det godt gjøres å skjule det. Folk med lange halser får derfor ofte beskjed av foreldrene sine om å rette seg opp, mens korthalsene rundt dem kan sitte så sammenkrøket de bare vil uten at det syns.

Hadde jeg levd i juratiden ville nok jeg og Lillefot vært BFFs.

2. Folk utbryter "Shit! Du har lang hals!". Og dét er det veldig vanskelig å ha noe godt svar til. Skal man takke? Nei. Skal man bli fornærmet? Nei. Det eneste man kan si er "Jasså, sier du det? Ja, det var... en informasjon, ja..." Det er litt som om folk sier til deg: "Du har brunt hår, du!" Er du blond kan du alltids anbefale en synssjekk, men har du faktisk brunt hår er det ikke mye du kan svare. Noen ville kanskje sagt "Thank you for pointing out the obvious, captain... Obvious?" Men som dere sikkert skjønner er det en setning i alle fall jeg ikke har særlig kontroll på. Jeg vet ikke sikkert hvordan den egentlig skal være om jeg har tid på meg til å tenke en gang, sånn som nå, og spesielt ikke hvis jeg må slenge den kjapt tilbake i et uforberedt øyeblikk: "Takk for at du... Thank you... captain..." ... Og å gå rundt å kalle folk for kapteiner i hytt og vær er ikke helt min greie. Til det må man nok være en av korthalsene med skjult dårlig holdning som befinner seg innenfor kjernen av kule mennesker.

Bare for å gjøre det helt klart er det ikke sånn at jeg skammer meg over høyden min den dag i dag. Men jeg kan vel ikke si at jeg ønsker å fremheve den så mye som mulig heller. Da jeg var i tenårene ønsket jeg meg anti-høyhælte sko, som istedenfor å løfte deg opp noen centimeter fra bakken gravde seg ned litt isteden. Jeg var jo ikke dummere enn at jeg forstod at det både ville være vanskelig å bevege seg fremover og føre til massiv upopularitet blant byens veiarbeidere, men jeg tenkte likevel litt på det.

Nå i dag er jeg tilfreds med flate sko, og en gang i blant litt hæler. Men jeg merker hvor bra jeg føler meg når jeg står i heisen med mennesker som er enda mye høyere enn meg selv. Plutselig blir jeg liten og søt og må se opp på de andre. I tillegg merker jeg at de tilfellene der jeg blir sett på som gigantisk fremdeles ikke er spesielt kule. Jeg fikk nemlig nylig en klem av en venn der han løftet meg opp i klemmen, og min aller minste venninne (hun får nesten få lov til å være anonym her, stakkars, så la oss kalle henne Mayes) utbrøt entusiastisk og veldig glad på mine vegne: "Åh! Er det første gang du har blitt løftet??? :D". For å si det sånn, Mayes, jeg har en didjadje (arabisk: høne) å plukke med deg.